Sammelbecken für Perverse und Psychopaten
6. februar 2020 Filmen om Jan Wiborg
Jo, og så skal jeg hilse og si at norsk og dansk politi drev katt og mus-lek med filmcrewet. Den ene politibetjenten/hotellansatte ( "De har vi alltid") sa det ene, den andre det motsatte. Mapper, vesker og papirer forsvant hos politiet, og - kan man legge til- noen sendte the braintrust for riktig å rote det hele til. For egen regning kan jeg legge til at drapet, (som kunne ha skjedd på veldig mange andre måter), hadde en del likheter med tilfellet prinsesse Diana. Jeg bet meg særlig merke i at sønnene til Diana satt igjen med skyldfølelse etter en siste telefonsamtale, mens sønnen til Wiborg ble utpekt som det som tok livet hans. Akkurat som jeg ble sittende igjen med skyldfølelse både da min mor, min far og min hund Kiri døde.Slik fungerer de, rett og slett, fritt valg mellom P og E tjenesten. Åpenbart ble veldig mange av de som den gang satt på Stortinget også berørt, for ikke å si avskrekket.
8. august 2018 Kvinner i Norge og kvinner i land vi ikke sammenligner oss med
Jeg leser i avisen i dag at "Norge har i en årrekke fremmet kvinnelige menneskerettighetsforkjempere som en spesielt sårbar gruppe med et særskilt behov for beskyttelse".
Det er vel omtrent som at pedofile jobber med barnearbeid.
Og det driver vi også med.
7. april 2018 Peter Madsen and the others
There is no big difference between the morbid mindset of Madsen and the people I am dealing with. Same sick, perverted sadism. In fact, one wonders why they did not recrute him.
18. september 2017 Gode venner er nærmest til å dolke deg.
Jeg sendte for noen tid tilbake e-post til Forskningsrådet som burde vite noe om forskning med elektroder i min hjerne. Det gikk noen telefoner og eposter frem og tilbake uten resultat. Deretter sto jeg på mailingslisten deres og fikk blant annet invitasjon til en årlig nevroforskningskonferanse på Gardermoen. Jeg meldte meg på, men DE ga meg det de kaller "behandling". Det er en lammende hodepine, kvalme og brekninger til jeg stuper. Så det gikk ikke.
Etter et par år gikk Forskninsgrådet over til sjikanøse e-poster. En hadde overskirft: "Behandling." Tekst:" Nyheter fra God og treffsikker diagnostikk, behandling og rehabilitering." Jeg ble forbannet og ba dem slette meg fra mailingslisten. Det var til ingen nytte, de sendte den samme eposten igjen. Den siste jeg har fått er en invitasjon til å søke midler til studiet av nevrodegenerative sykdommer.
Det er John-Arne Røttingen som er adm. dir i Forskningsrådet. Vi studerte medisin sammen og var i samme forsøksgruppe på 8 studenter som studerte etter problembasert læring. Vi var som kjent gjester på Harvard Medical School i et par uker. Det er ingen tvil om at han visste hva jeg var utsatt for på den tiden.
Da jeg ikke fikk godkjent kirurgi-turnus og løp rundt i oppbyggingen av rettssaken, traff jeg John-Arne på Preklinisk. Jeg fortalte om saken og husker den kalde reaksjonen fra en kulling som mente jeg hadde fått som fortjent.
13. mai 2017 Forsvaret igjen
De maser så mye på at jeg skal ta Forsvaret, så for å få fred, her kommer det.
(jeg hadde akkurat skrevet ferdig så slettet de hele greia, jeg må skrive på nytt).
Holmenkollstafetten ble arrangert i dag og da pleier det kry av purk og militærpoliti, så det gjelder å holde seg unna. Jeg gikk en tur opp til Midtstuen før det hele startet og opp til Hoppet. Vi satt der og så utover byen der et politihelikopter svevde over Bislet. Jeg pekte og sa til hunden at politiet holdt på med å holde orden, noe som var det de egentlig skulle drive med, men den får angst når jeg nevner ordet politi, så vi gikk videre. Da jeg gikk ned den gamle Korken kom et militærhelikopter fra toppen og fløy i retning byen. Jeg gikk over Midtstuen og over Ankerveien der løperne var på vei oppover. Hele tiden hørte jeg et helikopter som kom fra byen over Slemdal og tenkte det var politiet og lurte på om det var noen celebriteter de skaffet ekstra security. Jeg gikk en gangsti ned til Dagaliveien, over den og en gangsti ned til Løkkalia. Hele tiden var helikopteret der og det virket som om de hadde tatt ned samme vei som meg. Jeg tenkte de kanskje skulle bort til Holmenkollveien. Jeg gikk bort en ny gangsti mot Kragsvei mens helikopteret fulgte etter og nå hørte jeg på lyden at det var militæret og jeg visste at de fulgte etter meg. Den fløy akkurat så fort som jeg gikk, men jeg så ikke opp. Den var på min høyre side.
Da jeg kom opp på Kragsvei, fløy helikopteret forbi og jeg så opp på dets babord side som nå var vridd slik at den hellet mot meg foran og til høyre, ca 100 meter foran. Jeg gikk med utslått hår, solbriller og hunden hadde gul refleksvest. De kunne umulig tro at jeg var noen terrorist, bare for å si det. Jeg hadde fått nok. Det var flere biler parkert på begge sider av veien. Jeg gikk akkurat forbi en stor kassebil på venstre side av veien, snudde og gikk bak den sammen med hunden for å vente til de var forsvunnet.
Jeg hørte helikopteret komme nærmere. Det hadde altså snudd. På venstre side av bilen var det noen bjerketrær, men løvet var for glissent til at det ville skjule meg helt. Jeg sto og så opp for å gli på den ene eller andre siden av bilen slik jeg pleier gjøre rundt grantrær, hytta eller hva jeg finner. Men de hadde planer. De sto stille rett over meg og det var ikke mulig å gå på noen side, jeg måtte eventuelt krype under bilen. Til slutt måtte jeg gi meg og trakk anorakken over hodet og gikk videre. De forsvant i retning byen.
Denne harryvirksomheten er det folk betaler for. Snakk om stil.
9. mai 2017 Barnslighet uten grenser
Politiet er i gang med en ny smart sak som er et nytt bunnivå selv for politiet og har sendt meg et forelegg som jeg sendte i retur uten å vedta. Saken skal deretter oversendes retten, men politiet valgte i stedet å sende meg forelegget på nytt for underskrift. Da kommer saken neppe opp før sommeren, noe som kan bli en plage. Så jeg sendte dem en mail for å få fart i saken.
Etter en stund kom mailen i retur fordi punktum mellom politiet og oslo i adressen var omgjort til komma. I tillegg var referansenummeret stokket om på og det var lagt inn skrivefeil i teksten. Mens jeg rettet opp dette, kom det opp en dialogboks som jeg ikke forsto noe av. Deretter var det umulig å sende noen mail. "Send later" var det eneste valget.
Slike ting med flere varianter har skjedd tidligere, men bare når jeg sender mail til politiet. Mail har i verste fall aldri blitt sendt, selv om jeg har trodd det. Andre varianter på dette er brev som blir redigert etter at jeg er ferdig med min redigering. En gang jeg sendte et brev til daværende statsminister Jens Stoltenberg, Statsministerens kontor, ble det omgjort til "Statsministeres kontor" oppdaget jeg ved å lese brevet noe tid etter at det var sendt." Statsministeres kontor" kunne tolkes som om Stoltenbergs dager på kontoret var talte. Uansett hva jeg måtte mene om Stoltenberg var det ufint og ikke en måte jeg uttrykte meg på.
Selv boken jeg skrev ble ikke helt som jeg trodde fordi de alltid redigerte etter meg. Denne nettsiden var tidligere ganse full av poster, men flere ganger måtte jeg slette alt når det brant under beina. Siden måtte da ettersees jevnlig fordi den hele tiden ble endret. "Tortur" ble omgjort til "totur", linker forsvant og andre skriivefeil for å latterliggjøre meg dukket opp hele tiden.
En gang jeg skulle sende et brev til Borgarting i en straffesak kom ikke brevet frem før lenge etter at fristen var gått ut. Jeg var fast kunde på posthuset og leverte vanligvis brevene inne etter at de postansatte hadde stemplet brevet for sikkerhets skyld. Borgarting hadde deretter ringt postkontoret og neste gang jeg kom hadde de noen spørsmål for å kontrollere hva som hadde skjedd, det var før jeg visste om forsinkelsen. Den gangen hadde jeg lagt brevet i en full postkasse utenfor kontoret og de hadde bare fisket det ut og beholdt det noen uker.
En annen variant var en gang jeg hadde skrevet et utkast til en anke til Høyesterett i en eller annen sivilsak. Jeg hadde tatt en utskrift og gått inn i stuen for å lese gjennom. Deretter gikk jeg for å gjøre noe annet mens begge utgangsdørene var åpne i huset. Da jeg kom tilbake var dokumentet borte. Flere uker senere fikk jeg det tilsendt fra et forvaltningsorgan med et følgebrev der det sto at de hadde lest gjennom og ikke ville foreta seg noe. Anken inneholdt ikke noe av interesse for dette forvaltningskontoret. Jeg sedte mail, forklarte situasjonen og spurte hvordan de hadde fått tak i dokumentet, men de svarte ikke.
Flere historier: En faktura på hundeforsikring som lå i nettbanken hadde blitt betalt av noen andre enn meg. De hadde endret noe, jeg husker ikke hva, jeg tror kontonummeret var endret slik at beløpet gikk tilbake til kontoen, men det oppdaget jeg ikke. Dersom forsikringen ikke blir betalt i tide, må hunden til veterinærsjekk og det blir gjerne dyrt. Jeg oppdaget det tilfeldig og ringte banken, men til ingen nytte.
For et års tid siden kom jeg hjem om kvelden og parkerte bilen utenfor mens jeg lesset inn noen varer. Jeg fikk ut for å parkere bilen i garasjen og da jeg kom tilbake manglet 4 tusenlapper fra en konvolutt i en innerlomme i jakken som lå på soveværelset. Det hadde tatt maks 5 minutter.
Man skulle nesten ikke tro det.
11. mars 2017 Antall gjerningsmenn på Utøya
Da vi (i 2011) snakket om hvordan jeg eventuelt skulle ha gått frem dersom jeg hadde kommet over til Utøya, var ett av spørsmålene hva jeg skulle sikte på. Det var de som drev det frem som en slags film. Jeg visste ikke om han hadde hjelm eller for eksempel skuddsikker vest. Vi var enige om at å improvisere var tingen. De sa at han hadde vest, så neste spørsmål var hodet. De sa: "Ikke sikt på det lille hodet som vingler frem og tilbake" og pekte på låret. De sa at jeg bare ville få ett skudd (med for eksempel rifle) og at dette helst måtte drepe. Et annet spørsmål var om det var flere gjerningsmenn. Hva ville jeg gjøre hvis det var to av dem? Så sa de at det var to gjerningsmenn i starten. I tilfelle Breivik "klikka ut". Jeg lurte på hvor den andre var blitt av, men de sa: "Du vet hvordan det er nå" og pekte på baksiden av øya og hvor lett det ville være å stikke av i det kaoset med båter overalt.
23. februar 2017 Absurd teater: Telefonsamtale mellom Kripos og
operasjonslederen i Oslo politidistrikt 22. juli 2011.
Fra NOU 2012:14 (22. juli kommisjonen)
Klokken 15.25 fredag 22. juli 2011 eksploderte en 950 kilos gjødselbombe i regjeringskvartalet i Oslo. Åtte mennesker ble drept momentant og ti innlagt
på sykehus med livstruende eller alvorlige skader.
"8.2 Risikabelt system for riksalarm
(...) side 149:
"Etter å ha blitt klar over bombeeksplosjonen i
Oslo tok vaktlederen ved desken (Kripos) selv kontakt
med operasjonslederen i Oslo for å høre om det
var noe Kripos kunne bistå med. I samtalen som
ble innledet kl. 16.04, framgår det blant annet:
Oslo: «Ja, altså, du kan jo få, altså det var kanskje
interessant å kanskje varsle, ta en nasjonal varsling.»
Kripos: «Ja, hva vil du skal stå i den?»
Oslo: «Nei, altså for at da er det nå interessant
for det er sett en bil her Jaha. En grå liten
varebil. Grå liten varebil. VH24605. Så om du
kan sende ut, altså en nasjonal varsling på at det har vært et angrep her, og så at politidistriktene faktisk har denne her litt i mente.»
Kripos: «Den bilen?»
Oslo: «Ja. Og ellers annen aktivitet, for det
kan jo være interessant mot grenseoverganger.
Mmm, kanskje varsle Tollvesenet, som er på
de fleste grenser i hvert fall.»
(....)
Vaktlederen (i Kripos) ønsket å avvente for kanskje å få inn
noe mer konkret informasjon. Etter en tid ankom
en erfaren kollega som kjente alarmsystemet.
Vaktlederen forklarte ham kort situasjonen, overleverte
sine notater fra samtalen og ba om at det
ble iverksatt riksalarm. Han gikk raskt i gang med
å utforme meldingen og sendte kl. 16.43 meldingen:
«Riksalarm – Eksplosjon Mulig(e) bombe(r) i
Oslo sentrum
Det vises til medieoppslag i saken.
Det anmodes om at man ser etter en liten
grå varebil, mulig reg nr 24605. Det er pr nå
ukjent relasjon mellom eksplosjon og kjøretøyet,
men dersom det påtreffes varsles Desken
eller Oslo pd for ytterligere instruksjoner.
Det anmodes om å utvise forholdsmessig
forsiktighet ved tilnærming til kjøretøyet.
Ytterligere informasjon vil følge»
Fra samme utredning:
Side 17:
Om kvelden 21. juli, dagen før terrorangrepet, kjørte han (Breivik) Crafteren (bombebilen) til Oslo og parkerte den i Sigurd Iversens vei på Skøyen, hvor også Dobloen (fluktbilen) sto parkert. Like før kl. 15.00 neste dag satte Breivik sin
hjemmelagde bombelast i bevegelse. Et overvåkingskamera ved bomstasjonen på Skøyen registrerte like etterpå at leiebilen kjørte inn på E18 i retning Oslo sentrum.
(..) Klokken 15.17 var den framme ved Einar Gerhardsens plass.
(...) I kjelleren to etasjer under høyblokka lå vaktsentralen til Departementenes servicesenter (DSS) (..) De overvåket regjeringskvartalet ved hjelp av overvåkingskameraer. Om lag kl. 15.20 ble den ene av vaktene tipset av en kvinnelig kollega i resepsjonen i høyblokka om at det sto en feilparkert varebil ved inngangspartiet. (..) Vakten (..) zoomet inn på registreringsnummeret.
Han var akkurat i ferd med å ringe Biltilsynet for å be om navnet på eieren av
bilen, da bomben gikk av. (..) Etter å ha fått summet seg plukket den ene sikkerhetsvakten opp telefonen med direktelinje til Oslo politidistrikt.
Over direktelinjen til politiets operasjonssentral opplyste DSS-vakten at det hadde skjedd en eksplosjon i området rundt regjeringskvartalet. Noen minutter senere, kl. 15.31, ringte han på ny til politiet, og sa at det dreide seg om en bilbombe
utenfor høyblokka. Han kom dessuten med en viktig tilleggsopplysning: En mann, iført noe som så ut som en mørk vekteruniform, hadde forlattbilen kort tid før eksplosjonen.
.
(...) side 21: "Stopptiltakene som aldri ble iverkssatt.
(..) Et sentralt vitne observerte hvordan en uniformert mann, med hjelm og pistol, satte seg inn i en sølvgrå varebil og kjørte av gårde mot kjøreretningen i den enveiskjørte Møllergata. Vitnet syntes det hele var så merkelig at han noterte seg nummeret på bilen. Kl. 15.35 ringte vitnet til politiet og fortalte hva han nettopp hadde observert, inkludert bilens registreringsnummer VH 24605.
Snaut 20 minutter senere, kl. 15.56, ble det samme vitnet kontaktet av politiet, som ønsket å sjekke tipset nærmere. I løpet av den fem minutter
lange samtalen kunne operasjonslederen ved Oslo politidistrikt, gjennom søk i politiets systemer, slå fast at det dreide seg om en sølvgrå varebil av
merke Fiat Doblo. Bilen tilhørte Den norske Bank, men var for tiden leid ut gjennom utleiefirmaet Avis".
++++
Kommentar:
Klokken 16.26 ankom Breivik landsiden ved Utøya etter å ha kjørt E 18 over Skøyen til Sandvika,og E16 over Sollihøgda.. En AUFer stusset over den sivile Fiat Dubloen til den uniformerte "politimannen". Litt før klokken 17 seilte fergen mot Utøya. Ca 17.20 faller de første skuddene. Klokken 18.37 kom politiet til Utøya. Da var 69 drept og 66 såret.
Politiet hadde navn og fluktbil i nesten 2 timer før Breivik kom til Utøya og visste at det kom et angrep til uten å informere andre enn seg selv og sine venner om det. Deretter klusset de til alle forsøk på å ta seg til øya, slik at han kunne få drepe så mange som mulig.
31. January 2017 Golden opportunity
Obviously the useful idiot Mr Donald Duck is part of a longterm American plan and this plan will not go away by bringing everything he does to the politicised courts.
We should follow as he leads and refuse Americans entry to our soils as they are sworn terrorists. That would finally put an end to terrorism and war and the rest of the world would be a peaceful place to live together and enjoy the differences between people.
Januar 2017 Ønskereprise
Riksadvokaten
Pb 8002 Dep
0030 Oslo
Bærum, 30. august 2011
Deres ref 10248475 445/11-123
Klage på henleggelse.
Jeg viser til påtalevedtak av 2.8.2011 av anmeldelse av Politiets sikkerhetstjeneste/politiet i Bærum.
Spesialenheten har henlagt saken uten å gjøre noen undersøkelser, og jeg mener dette er feil. (...)
Jeg fortalte også i telefon med Presthus at jeg mener at de visste om attentatene 22.7. på forhånd. De sender jo mentale bilder som jeg ikke forstår. Senere, ofte mange år senere, forklarer de bildene.
Fredag morgen (22.7): Jeg hørte på RFI om morgenen mens jeg spiste frokost. NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen var intervjuet i forbindelse med presset mot Libyas leder Gadaffi og han sa: «C'est la fin de la partie». De ville at jeg skulle skrive dette på nettsiden, men jeg nektet. Så foreslo de at jeg skulle dra opp i Tyrifjorden med en gummibåt, noe som virket fullstendig idiotisk. Han sa det på en måte som han slang fra seg en innrømmelse mot sin vilje, som om han motvillig ga et bevis.
Så ville de ha meg til å skrive i bloggen at krigen i Libya var over. Jeg ville ikke. De begynte å synge ”The game (show) is over, say goodbye”. De sang dette helt til jeg likevel skulle på biblioteket og så skrev jeg likevel det i bloggen. Da var klokken litt over 15. Deretter kjørte jeg til Bygdøy av en eller annen ukjent grunn, og sto ved Kongsgården da det smalt. Jeg sto i noen sekunder og lurte på om det kunne være et uhell. Så sendte han et ondt smil og en illevarslende bekreftelse på at det var et attentat. Deretter ga de den samme ondskapsfulle stemningen som kvelden før faren min døde.. De ville ikke si hva det var, så jeg bestemte meg for å gå til ytterst på Huk for å se mot Oslo. Jeg traff ingen på veien, men ytterst på Huk satt en kvinne som reiste seg da jeg kom og sa uten oppfordring at det hadde vært en bombe i Regjeringskvartalet. Så gikk hun. Jeg spurte dem om Stoltenberg var drept, men de sa at det var ikke tillat å drepe Regjeringsmedlemmer. Jeg stirret vantro på dem og kunne ikke tro det jeg hørte. De sa at det var slik de var trent til å gjøre, så Regjeringen fikk ta det som det var.
Jeg dro hjem og kom til å tenke på de to mennene jeg hadde sett på Bekkestua nylig. De ga fornemmelse av å være assasins. Den ene hadde helt lyst hår. De begynte å hakke på den lyse mannen, fokuserte deretter på håret hans og sa deretter at han på Utøya hadde lyst hår. Dette var før kl 17. Senere hørte jeg på radio at han på Utøya var norsk, og noe senere at han hadde lyst hår. Jeg spurte dem om hvordan de hadde visst at han hadde lyst hår før politiet kom til Utøya, og de svarte at de hadde sett det på overvåkingskameraer ved Regjeringsbygget.
(Overvåkingsbildene viser en mann med hjelm.)
(...) På den tiden lurte jeg på om de hadde visst om attentatet på forhånd, men jeg var ikke sikker. Jeg rekapitulerte hva de hadde sendt av bilder i dagene før. Dagen før 22.7 hadde de sagt at grunnen til at de hadde dopet meg ned så kraftig hele sommeren, var at jeg ikke skulle fange opp det de drev med. (…)
Et par dager før det hadde de vist til stedet Brevik ved Skien. Det bildet hadde de sendt mange ganger for noen år siden og jeg hadde ikke forstått. En dag før det igjen hadde de satt meg på tanken om en bombemann som herjet på Østlandsområdet da jeg var ca 12 år. Han hadde satt en streng over en sti, og da en mann kom gående gikk bomben av. Jeg mener mannen ble drept. Senere gjentok det seg, uten at noen ble drept så vidt jeg husker. Gjerningsmannen ble aldri tatt, (…) Nå dukket plutselig tanken opp igjen uten foranledning.
I den uken tenkte jeg på anmeldelsen til Spesialenheten eller jeg så på et brev fra PST, jeg husker ikke. Så begynte de å omforme Politiets sikkerhetstjeneste til politiets spesialkommando. Det foregår slik at de ikke sier hele setningen, men leder meg i den retningen i flere omganger.
Etter 22.7 ville de ha meg til å skrive det jeg visste, men jeg ville ikke. Da jeg hørte om Utøya, visste jeg ikke hvor den lå. Jeg spurte dem om det var den øya som lå nord for broen ved Sunnvollen, men de pekte på avkjøringen til golfbanen. I sommer har jo trafikken vært omdirigert langs sjøen slik at alle turister og andre kjører i sørgeprosesjon forbi Utøya,(..).
Så spurte jeg hvorfor de ville ha meg opp dit den dagen (22.7), og de ville naturligvis ha dirigert meg til å sette ut båten nettopp ved Utvika camping. De sa ”Hva ville du gjort Britt, dersom du kom opp dit og hørte det var en ensom politimann som gikk rundt på øya og skjøt unger?” .
Da jeg kjørte opp til hytta i uken etter attentatet, kjørte jeg om Utvika og gikk ned for å se over til Utøya. (…) Jeg sa at de burde ha insistert på at jeg dro opp 22.7. Kanskje jeg ville ha kunnet skaffe meg et våpen fra en jeger og i så fall dratt til øya. De sa at det ikke var i deres plan at Breivik skulle drepes, noe de kom til at jeg måtte ha forsøkt. De ville dessuten ikke kunne ha forklart hvorfor jeg plutselig befant meg på øya dersom han skjøt meg i stedet.
Jeg trodde først at Breivik var et offer for dem på samme måte som meg. Da Janne Kristiansen snakket om å sette inn elektroder i hjernen til folk til Dagbladet, trodde jeg det var det som hadde skjedd, men det kunne ikke være mulig, han måtte være en spesialsoldat. Han måtte være en av dem, rett og slett. Så jeg spurte dem om Breivik kjente meg, og de svarte bekreftende. Husket jeg ikke at de hadde vist til Beringstredet tidligere? Det husket jeg, men jeg hadde sagt Nordvest-passasjen og ikke forstått noe. Jeg slo derfor opp i et atlas og det var naturligvis Beringstredet de hadde vist til. Jeg husker ikke når det var, men det må ha vært etter 2006. Dessuten hadde de vist til blokka der han bodde med moren på Skøyen.
[Tillegg som ikke er tatt med i brevet:
For noen år siden skjedde det stadig at jeg syklet forbi det huset. Jeg er ikke i stand til å huske når det var. Det var stadig noe rart med det huset som jeg ikke skjønte. De sendte stadig bilder fra omgivelsene som kunne sees fra huset, som Mercuri Urval på den andre siden av veien. De sendte bilder av en hundeforretning rett syd for huset, en frivillighetssentral rett nord for Mercuri Urval, bygget til Møllhausen og andre. Hver gang jeg syklet forbi var det noe rart. Det hendte til og med at jeg syklet på den andre siden av huset av en eller annen grunn.
Da jeg leste om huset der Breivik bodde tenkte jeg på nettopp det huset. Dagen etter hadde VG en forside med hele husets fasade og jeg visste at det var de som hadde plassert det der for meg. Jeg prøvde å tenke om det kunne være andre hus på Skøyen som også hadde samme fasade, men jeg visste at det ikke var det. Lenge etter at dette brevet ble skrevet kjørte jeg forbi huset og det var altså samme.]
Breivik er derfor en av dem, og de, som er PST og Forsvaret, visste om attentatet på forhånd. Amerikanerne visste også, i følge dem. (...)
Med hilsen
(...)
Sendes til Spesialenheten for politisaker pr e-post
August 2016 Forsvaret igjen.
Sommeren på hytta har som vanlig bydd på forskjellig underholdning. En av de mange sjokkerende hendelsene var da jeg en formiddag oppdaget at Kystvakta hadde lagt seg 50 meter fra hytteveggen. Jeg var ikke klar over at det var så dypt vann der, men den hadde i hvert fall ikke gått på grunn. Jeg styrtet opp i bilen for å hente en kikkert for å avklare.
Alltid det samme.
Kom uten en lyd, forsvant uten en lyd.
Forsvaret flyr av og til over fjorden med helikoptre og av og til jagerfly, det vil si de flyr langsmed fjorden nord-syd. Her om dagen satt jeg bak hytta da jeg hørte dem komme. De dukket opp fra syd midt i fjorden, to stykker og de fløy sakte. De flyr som regel så lavt at de er skjult av åssiden på den andre siden av fjorden. Jeg hørte på duren at det var dem og det føltes som om de hadde noe de holdt på med. Jeg tenkte de kanskje var på ferten av en motorbåt som kjørte under dem, for de kjørte 50m forbi, snudde og kjørte noen hundre meter sydover igjen, snudde og kom opp igjen. Så snudde de en gang til og nå var de kommet nærmere land. Den ene fløy over sjøen, mens den andre dukket opp bak noen furutrær like ved hytta, nærmere enn der Kystvakta hadde ligget og ca 30 meter over bakken. Den lå skjevt i luften slik at den hellet mot meg. Jeg så opp på de sotede vinduene. Den hadde i hvert fall ikke lasterommet åpent og noen dinglende med bein og maskingeværer i åpningen, tenkte jeg. Jeg lurte på om de ville skyte. Så fløy den innover stranda noen meter og snudde. Den kom opp fra stranda der det er noen veldig høye trær, så jeg kunne ikke se den.. Helikopteret var bare noen meter over meg. Når det kjører så sakte høres det ut som maskingeværild. Vanligvis pleier jeg å ta dekning når de sivile småflyene kommer, men nå satt jeg helt fastfrosset og klarte ikke se opp. Så forsvant det nordover. Noen minutter senere kom de kjørende sydover midt i fjorden i vanlig fart.
Jeg lo høyt og spurte om det var noen som hadde gått amok. De var helt tause. Jeg lo mer. Jeg lo fordi det av og til er lettere enn den evindelige "heve seg over" -øvelsen og fordi det er absurd. De sa at det var en general som ikke hadde vært der før. De lo ikke. Så sa de at det ikke var morsomt.
Det er absurd i en demokratisk stat, og det er vedtatt høyt og lavt at Norge er en rettsstat og har et demokratisk styre, men det er feil. For meg har Norge et totalitært regime, og alle som har levd under slike forhold vil gjenkjenne det som det det er.
.28. juni 2016 Fjellinjen og Forliksrådet i Oslo.
For noen år siden fikk jeg en faktura på kr 93 fra Fjellinjen for noen bompasseringer i Østfold som jeg betalte. Like etter fikk jeg en purring på kr 92 som jeg trodde gjaldt den jeg hadde betalt, så jjeg kastet den. Etter flere måneder fikk jeg krav med gebyr på den siste. Det gikk lenge før jeg forsto at det var 2 forskjellige saker,så jeg sa jeg skulle betale og de ville da ettergi gebyret. Etter å ha bladd i gamle faktuaer fant jeg ut at jeg hadde betalt dobbelt for passeringer i Østfold både til Østfold og til Fjellinjen, så jeg ba dem undersøke, siden det virket som jeg hadde penger til gode fra dem i stedet. Men det gadd de ikke.
Så jeg betalte kr 92 for å få saken ut av verden. Jeg visste det var en set-up etter de signalene de ga.
Fjellinjen sendte krav på gebyr. Deretter sendte de saken til Forliksrådet. Jeg blir innkalt til Forliksrådet en gang i året og den ene saken er dummere enn den andre. Forliksrådet laget først en masse problemer med å få innsendt tilsvaret, men nok om det. Da vi kom i møtet kjente jeg igjen han som var leder for de tre. Jeg hadde møtt han en gang tidligere og da hadde han gitt det inntrykket at han var litt dum. Mer presist hadde han sett på meg og signalisert at jeg mente at han var litt dum. Men han var ikke det så jeg i et glimt. Han spilte. Hvor var jeg egentlig? Jo, på en politistasjon. Denne karen var ikke en avdanket politiker eller en sivilist.
Fjellinjen, som stilte med advokat, fikk ikke anledning til å gi noe tilbud til forlik, det var han som styrte det hele og han hadde bestemt seg på forhånd at de skulle få medhold og det var det. Kr 2756.07 å betale for en betalt hovedstol på kr 93 og noen misforståelser.
Jeg forsøkte å si at jeg hadde en inntekt på ca kr 5000 i måneden og hvordan skulle jeg kunne betale mer enn halvparten til Fjellinjen eller til alle de andre som krevde meg for penger etter at politiet hadde laget en set-up, men han avfeide det med at det var irrelevant.